Vi er vel alle enige om at Bestemors gamle perlesmykker er litt umoderne, og ikke lenger helt i fashion.

Sånn litt 1950 asså.

Men fortvil ikke.

Etter en kreativ raptus i helgen skal vi nå vise dere hvordan man ved enkle grep kan forandre bestemors gamle perler til High-Fashion for neste Punk-konsert.

Som sikkert alle har fått med seg fyller punken 30-år i år, men i likhet med undertegnede vil det ikke si at den begynner å bli voksen.

Du trenger:

• 1 stk perlekjede anno Bestemor

• 1 stk tom pizzaeske

• 2 stk spraylakk (assorterte farger etter forgodtbefinnende)

• noe juggel du finner i heimen

• Norske punklassikere på MP3 (NB! Viktig)

• Godt humør
  

Legg perlekjedet på pizzaesken og gå bananas med spraylakken etter inntak av godt humør, og til tonene av Norske Gutters klassiske punklåt "Mamma, mannen ga meg gonorè!"

Når dette har fått lov til å tørke kan du hekte ulike ting på perlekjedet.

Selv har jeg valgt dog-tags, for den litt macho looken som ofte savnes på perlekjeder, og som dessverre gjør at disse er altfor lite brukt av menn, med unntak av Esben Esther.

Resultatet ble som du ser nydelig, og ikke minst maskulint. Patentsøknaden er sendt, og Høstutstillingen er varslet.

Nu er jeg klar for Jubileumskonsert med Sex Pistols.

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av og til kan man oppleve situasjoner man gjerne skulle unngått. Noen ganger må man gjøre noen valg som ikke alltid er like enkle. Som et tanke-eksperiment lurer jeg på hvordan dere ville håndtert en slik situasjon som jeg skisserer nedenfor.

En person i omgangskretsen har i lengre tid oppført seg merkelig. Det er ikke en av dine nærmeste venner, men personen er nær nok til at man treffes i sosiale settinger,
og av og til tar en kaffe sammen.

Over tid har du sett at personen endrer seg.

Handlinger og disposisjoner virker irrasjonelle. Omgang blir vanskelig og tildels ubehagelig. Du forstår det slik at også jobb og familieliv er vanskelig. Familien er bekymret, men lar det skure og gå.

Du er også bekymret, og føler at omgang med vedkommende blir en belastning. Vedkommende vil ikke høre på råd eller motta hjelp, og ethvert forsøk på innblanding medfører konflikter. Faktisk medfører all omgang med vedkommende konflikter.

Etter en tid trekker man seg litt unna. En ikke unaturlig reaksjon i en situasjon som føles ubehagelig.

Etter en måneds tid hvor kontakten har begrenset seg til en og annen SMS får du en telefon fra en felles venn som ber deg komme over en tur fordi denne har vedkommende på besøk, og er alvorlig bekymret.

I det du entrer stuen sitter vedkommende i en dyp samtale med en person. Problemet er at det ikke er noen andre personer i rommet. På spørsmål om hvem vedkommende snakker med får man til svar at vedkommende rådspør en avdød person som vedkommende anser å være sin skytsengel.

Videre sier vedkommende at denne personen faktisk er i rommet, og at vedkommende både kan se og lukte denne personen. At ikke vi andre ser personen er helt naturlig da personen har sagt at den kun viser seg for vedkommende, og er dennes personlige rådgiver i vanskelige spørsmål.

Du oppfatter personen som psykotisk, men hvordan ville du gått frem i en slik sak? Du vet at enhver innblanding vil koste det vennskapet dere har.

Problemstillingen er rent hypotetisk.

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Hvem faen bryr seg om hva du skriver? Gi faen i å skrive på blogg. Du gir bort penger.”

Jeg vet jo det, men samtidig forsvinner litt av sjarmen når dette blir jobb, ikke moro.

”Den tid, den sorg.”  sier jeg, og fortsetter med hva som er en vanvittig fin hobby. Enn så lenge.

”Jeg skal tenke på det” er ikke klar ennå for det. Hvorfor skulle jeg det?

Dette er en historie jeg nesten hadde klart å glemme, Som skjedde for mange år siden I mange år var den skjult av et stort mørke, men samtidig var den allesteds Jeg ble aldri kvitt den, men klarte ikke samle tankene rundt den. Den vek unna hver gang jeg fikk et glimt av den.

Tiden var vel ikke moden for den slags selvinnsikt. Men tidene forandrer seg, og en dag trådde det frem en sannhet som satte livet mitt i et nytt lys..

Har ikke sett deg på en stund, men gikk tilfeldig på deg i går. Er alltid like hyggelig. ”Vi snakkes i kveld sier du” men kveld blir til natt, og jeg har fremdeles ikke hørt noe mer. Skal ikke være enkelt. Må tenke, men tankene hjelper meg ikke. Jeg kommer ingen vei. Sitter fast i det som har skjedd. Jeg er ikke tilstede. Eller kanskje det er problemet. Jeg er alltfor mye tilstede. Her og nå.

Du er en uslepen diamant så vakker med et så stort smil. Med en mørk fortid du ikke vil snakke om Noe som er helt riktig egentlig. Det er ikke smerten vi skal ha sammen, men de gode tidene. Fremtiden er vår.

Sliten ja. Føler meg dritt. Har rotet det til igjen. Hva vil du egentlig? Hva vil jeg?

”Du er en tøs”

Jeg svarte ”Jeg vet” 3 forskjellige sexpartnere på en uke er ikke det som skal til for å føle seg så veldig stabil.

Du er en fantastisk kysser sier du.

Har du fortalt henne det. Er du en en løgner, eller er det legitimt å være forvirret. Håper ikke jeg publiserer dette. Har jeg lov til å være sur? Eller skal jeg bare være lei meg fordi du er sur, mens jeg ikke har en ide om hvorfor?

Du viser interesse, men har aldri tid. Er det hele en  liten lek?

Og hva faen driver jeg med?

Vurdert til: av 29 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Får vel teste hvordan det blir å poste innlegg på nye VGB. Spesiellt siden TVen tok kvelden, så jeg kan glemme CSI.

Nuvel CSI løser nok sakene sine uten meg denne gangen også, og det gir meg jo sjansen til  å sjekke ut de endringene som er gjort. Nå som jeg endelig slipper inn igjen.

Savner den gamle innloggingssiden. Den var oversiktlig og fin, og de kunne godt beholdt noen standardvalg for bloggene synes jeg. De som liker å knote, som undertegnede, kunne fått muligheten til å velge å gjøre endringer.

Men uansett.

Dette er første innlegg på nye VGB for meg. Det må feires!

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende