Ferien har akkurat startet. Sitter og sløver i skyggen. Deilig med litt fri.
Ferien begynte på fredag, og nå, søndag, begynner det endelig å gå opp for meg at jeg ikke skal tilbake på jobb i morgen.
Etter utallige 14 timers dager blir man litt sliten. Tar tid og hente seg inn igjen. 4 uker uten noe som helst å gjøre skal bli deilig.
Midt i stillheten ringer mobilen. Utenlandsk retningsnummer. Ukjent for meg. Men tar den allikevel.
”Hei, Svein her.”
”Heisann du! Har du begynt ferien?” sier stemmen i andre enden.
Kjenner den igjen med det samme.
Hører den minst fire ganger om dagen til vanlig. En av mine kunder. Ikke en av de beste, men en av de kundene jeg kommer best overens med. Også privat.
”Jo da. Startet ferien på fredag jeg. Slapper vel av du også håper jeg? Har vel kommet inn i feriemodus allerede?”
Juli er den stilleste måneden i året for oss. Alle tar seg fri.
”Ja, er i Monaco. Men har du lagt noen planer for ferien da?”
”Nei… Tenkte egentlig bare å slappe av. Sove lenge. Gå i hi kanskje?”
”Flott! Du vet den bilen du lånte av meg til Bergen den gangen?”
”Ja? Konebilen?”
”Haha… Ja den ja. Jeg lurte på om du kunne tenke deg å kjøre den ned hit til meg? Du skal få betalt, og selvfølgelig ferien dekket.
Savner den her, men den står på verkstedet nå. Noe galt med girkassa.”
Bilen han snakker om er en Ferrari F etellerannet Maranello.
Ikke akkurat hva du forbinder med en konebil, men det er hans erstatning for kone pleier han å si.
10 år eldre enn meg er han fremdeles ugift, og lever etter mottoet om at det er billigere med 7 elskerinner enn en kone. Nå, snart 10 år senere, er han fremdeles ugift, men har byttet ut bilen.
”Det høres jo fristende ut da. Når kan jeg hente bilen eventuelt?”
”Bilen er ferdig den. Klar til henting i morgen, og jeg har allerede sagt at du henter den.”
”Ok. Da ses vi om noen dager da.”
Ikke noe problem å hive seg rundt litt når man får et slikt tilbud. Å kjøre Ferrari gjennom Europa var jo en uoppfylt guttedrøm.
Trenger ikke pakke så mye for Rivieraen. En bag med lette sommerklær får holde, og selvfølgelig en dress. Å reise til Monaco uten dress er som å stille opp på en nudiststrand i boblejakke. Stort mer er det heller ikke plass til.
Når kvelden kom var alt pakket og klart. Og reiseruten lagt. Man planlegger ikke å ta korteste vei når man kjører en slik bil.
Sverige, Danmark, Tyskland, Sveits og en svipp innom Italia, før Rivieraen.
Har jo en kompis i Zürich å ta en lunch med på veien.
Klokken ble stilt, og det var på tide å kose puta før den store dagen.
Å stå opp klokken 07.00 i ferien føles helt feil, men gikk overraskende fint. En kjapp frokost i dusjen, taxi til verkstedet. Viktig å huske kvittering.
Og eventyret var i gang.
Husker bilen fra sist jeg lånte den, men lar meg allikevel friste til noen prøverunder langs Karl Johan før jeg setter kursen mot Gøteborg.
Flyr lavt gjennom Østfold til lyden av motor og Edith Piaf. Rivierastemningen er ”instant”. Selv på norske veier.
Stopper for Harry-shopping på Svinesund. Røyk og snus. Livsnødvendigheter. Men veien kaller igjen.
På med firepunktsbeltet, vri om nøkkelen, og Svinesund er snart et svakt minne.
Girkassa ser ut til å fungere tenker jeg, mens jeg passerer det ene svenske tettstedet etter det andre. ”Fucking Åmål” alt sammen.
Første, andre, tredje, det er omtrent hva skandinaviske veier tåler.
Men bilen følger veien som på autopilot. Jeg er kun staffasje.
Nærmer meg Gøteborg. Det har gått fort, men ikke for fort. Trafikken tar seg opp på vei inn mot sentrum.
Farten senkes. Girer ned.
Eller, jeg girer ned, men giret går i fri. Og vil ikke ut av fri igjen. Prøver igjen og igjen. Forbanna playstationgir. Ingen reaksjon. På med nødlys, og inn til veikanten.
Jeg kan se de hånlige flirene til Medel-Svensson i det han kjører forbi meg i Passaten. Til pass for den sleipe ”norrbäggen” med Ferrarien og oljepengene tenker de.
”Faen” sier jeg, mens jeg ringer etter hjelp.
Det ble en flytur og leiebil det året. Men rivieraen ble det.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
