Etter å ha lest endel innlegg og diskusjoner her inne på VGB har jeg ofte tenkt de samme tanker som Jador gir uttrykk for i kommentaren jeg har vært frekk nok til å sakse :

22 Kommentar fra jador:

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tilrettelagt til oversettelse av Einar Berg

Innledende essay av Kari Vogt

Utgitt av Universitetsforlaget, De norske Bokklubbene i serien Verdens Hellige Skrifter

Det slo meg plutselig hvor lite jeg egentlig vet om grunnlaget for verdens 1,3 milliarder muslimers lære. I dagens debatt er dokumenterte fakta en mangelvare. Vi blir til stadighet møtt med utvalgte sitater fra Koranen, passende til å støtte det ene eller andre syn i den pågående debatten.

Ønsker man kunnskap om Islam og islamistenes tro er vel det å gå til kilden det naturlige valg. Å forstå de kristne uten en viss kjennskap til Bibelen, eller jødene uten kjennskap til Toraen og det gamle testamentet er vi enige om, og de fleste har gjennom vårt skolesystem fått de grunnleggende kunnskapene om disse religionene. Men Islam, som, enten vi liker det eller ikke har hatt en fremtredende plass i verdenshistorien de siste 1000 år, er for de fleste et annet kapittel. Våre kunnskaper om Islam og Koranen er mer begrenset. Den første fullstendige Koranutgivelse på norsk ble utgitt av Einar Berg så sent som i 1980. Det er en revidert utgave av denne som ligger til grunn for Bokklubbenes utgivelse i år 2000.

Boken innledes med et essay av Kari Vogt som gir et informativt innblikk i Islam og Koranens historie. Essayet er lettlest, og vil gi alle et nyansert, om enn overfladisk, bilde av Koranens, og dermed islams tilblivelse og historie. Jeg sier overfladisk fordi jeg kunne tenkt meg en noe mer dyptgående diskusjon rundt en del av de problemstillingene hun trekker frem i forholdet mellom jødedom, kristendom og islam. Men plassmessige forhold, det er tross alt bare et forord til boken, gjør at jeg forstår hennes begrensninger. Men hun makter å få meg interessert i stoffet, jeg får lyst til å lese mer, og akkurat det var vel kanskje hennes misjon.

Einar Berg, oversetteren, var opprinnelig jurist av utdanning med en spesiell interesse for islamsk rett, såkalt Sharia. Denne interessen førte til at han viet resten av sitt liv til studier av arabisk språk og kultur. Språket Berg bruker er moderne bokmål, og er lettfattelig og godt.

Som litteratur fremstår Koranen som en godt bearbeidet, og ikke minst enhetlig, samling av historier, visdomsord og poesi. Selve oppbyggingen av Koranen er tilsynelatende slik vi kjenner dem fra andre hellige skrifter. Inndelt i kapitler og vers, ikke noen store overraskelser her. Enkel og vakker poesi, full av livsvisdom om livet i midt-østen på 700-tallet. Vakre fortellinger om viktigheten av å gjøre det rette, følge Guds ord, og holde seg til den smale sti. Men du finner også den ærekjære Gud vi kjenner igjen fra deler av Det gamle Testamentet, den Gud som straffer de vantro med livet, og evig pine. Av karakterene som omtales kjenner vi igjen både Isa (Jesus), Abraham, Lot, Jomfru Maria og flere av profetene, men historiene er ikke nødvendigvis slik vi kjenner dem fra vår kulturhistorie.

Koranen er selvfølgelig så mye mer enn jeg får plass til å skrive om på en A4-side. Som den viktigste moralske og religiøse rettesnor for verdens over 1,3 millioner muslimer er den trolig en av verdens viktigste bøker, både religiøst og politisk. Kun Bibelen er dens like. For meg var Kari Vogts essay det som fenget mest, men Koranen er absolutt verdt å lese også for dem som ikke søker mer enn nærmere kunnskaper om fenomenet Islam.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bjørn Gabrielsen skriver et innlegg i DN lørdag 18. februar om nazi – folk gruppen Prussian Blue. Et hittil ganske ubeskrevet blad i Norge, og det var kanskje like greit. Men når fenomenet skal omtales, tror jeg det er best å det på alvor. Noe jeg mener Bjørn Gabrielsen ikke gjør i artikkelen i Dagens Næringsliv. Når man omtaler et såpass sært fenomen som Prussian Blue er det lett å ty til klisjeer og latterliggjøring, i mangel på andre gode argumenter.

Man tar ikke fenomenet på alvor, og avfeier det med en lettvint behandling.

Bjørn Gabrielsens konklusjoner er riktige og gode, men han klarer ikke å se fenomenet i et større perspektiv. Prussian Blue kan i seg selv være en døgnflue og lett å avfeie. Men ser man fenomenet i et større perspektiv vil man kanskje si at dette bare er en famlende start på noe vi vil se mer til i tiden som kommer.  

For de av dere som ikke leste Bjørn Gabrielsens innlegg skal jeg her fortelle litt om fenomenet Prussian Blue. Prussian Blue er to 13 år gamle tvillingjenter ved navn Lamb og Lynx Gaede fra en ranch utenfor Bakersfield, California. De er blitt omtalt som ”The über-Olsen Twins of the Neo-Nazi movement”.

De to er, sin unge alder til tross allerede, blitt garvede livemusikere og har gitt ut to studioalbum, ”Fragment of the future” og ”The Path We Choose”. Det siste albumet ”The Path We Choose” ble sluppet i 2005, og fikk til dels stor oppmerksomhet i USA, både på grunn av sitt kontroversielle innhold, og ikke minst jentenes frittalende utsagn i forbindelse med lanseringen. De stilte til promoteringsfotografering i ”Happy Hitler” t-skjorter, og kom med uttalelser som ”Adolf Hitler hadde noen gode ideer”, ”Rudolf Hess var en fredelig mann”, og benekter eksistensen av Holocaust. Deres tanker og meninger kan neppe kalles politisk korrekte, selv i et ytringsfrihetens år som 2006.

Som døtre av hvit-makt aktivisten April Gaede, kjent som skribent fra hvit-makt organisasjonen ”National Vanguard”, og tidligere medlem av ny-nazist organisasjonen National Alliance. Hun sier selv hun vokste opp i et rasebevisst hjem, og oppdrar sine barn i den samme tradisjonen. Faren hennes hadde blant annet registrert hakekorset som brennmerke for kyrne på ranchen.

Musikken til Prussian Blue ligger nær opp til ”mainstream” akustisk folkrock i singer/songwriter tradisjonen. Ingenting overraskende her. Til dels fengende, og koselig på en måte. Det er først når man lytter litt ekstra til tekstene, eller ser dem opptre live at man blir oppmerksom på deres noe spesielle meninger og fremtreden.

Deres første album ”Fragment of the future” er preget av en utpreget akustisk sound, og coverlåter av hvit–makt sanger med tekster om Nazi-personligheter som Rudolf Hess iblandet litt norrøn mytologi. Man finner utallige henvisninger til ”Valhall” og ”Vinland” i tekstene. Deres annet album ”The Path We Choose” er noe mer rocka i formen, og de klare nazi-hentydningene er tonet noe ned for å gjøre Prussian Blue spiselig for et større publikum. Musikalsk må det sies å være et kvantesprang i kvaliteten fra første til annet album.

Prussian Blue er et ledd i en større plan å gjøre hvit-makt ideologien mer tilgjengelig for folk utenfor miljøet. PR-messig har de vært et scoop, de har fått masse oppmerksomhet i ”mainstream” media vel så mye på grunn av sin alder, utseende og meninger, som for musikken. Tidligere har såkalt hatmusikk vært preget av Nazi-Punk og National Socialist Black Metal, musikk som ikke har hatt den store rekkevidden utenfor miljøet. National Socialist Black Metal har inkludert band som de norske Burzum (Varg Vikernes) og Darkthrone. Darkthrone har senere tatt avstand fra naziflørten og blitt apolitiske i sitt utrykk.

Prussian Blue er derfor ikke et isolert fenomen, men et frampeik på hva vi vil kunne se i fremtiden. Prussian Blue er skapt for å bringe ”det glade budskap” ut til nye målgrupper. Tenåringer som normalt ikke vil komme i kontakt med hvit-makt gruppene gjennom deres nåværende kanaler. Og med tanke på hvor mye omtale Prussian Blue har fått i ”mainstream” media med sitt siste album kan det se ut som strategien virker. Albumet ”The Path We Choose” mangler mye, både musikalsk og med tanke på produksjon og distribusjon. Albumet er produsert av familie og venner, og distribueres gjennom hvit-makt kanaler. Men siden fenomenet fascinerer oss gir vi det allikevel mer omtale enn det fortjener ut i fra objektive kriterier.

Regionkoordinator Rich Lindstrom i National Vanguard har uttalt følgende til organisasjonens magasin:

”Tenk på problemene ADL (Anti-Defamaiton League) og SPLC (Southern Poverty Law Center) vil ha med å angripe disse engleaktige unge jentene som står opp mot deres anti-hvite planer. Jeg ser en åpning for å nå familieorienterte hvite menn, kvinner og barn som ikke har vært åpen før.

Disse jentene vil åpne nye dører, og kapre oppmerksomheten til unge gutter og jenter over hele verden. Virkningen vil bli formidabel og deres innflytelse vil skape ”copycats” … skape en hel sjanger av pro-hvit musikk… Jeg sitter på stolkanten i forventning.”

Til opplysning er Anti-Defamation League en primært jødisk organisasjon som bekjemper antisemittisme og Holocaust-benektelse, og Southern Poverty Law Center er en menneskerettighetsorganisasjon.

Så la oss glemme Prussian Blue for et øyeblikk og se på det store bildet. Hvit-makt bevegelsen har altså begynt å se utenfor sine egne snevre grenser, og tatt blikket vekk fra indre problemer. Skal man vokse må man ha noe mer å tilby enn bare ideologien. Man må pløye upløyd mark. Nå ut til ungdommen, mens de fremdeles er modne for påvirkning.

Det er vel dette som bør være vårt fokus i behandlingen av fenomenet Prussian Blue. Å fokusere på Prussian Blue som et musikalsk fenomen er bare en del av sannheten, Prussian Blue er mer et politisk fenomen. Et famlende forsøk og veiviser for ”The Path We Choose” for hvit-makt bevegelsen i fremtiden.

Mer informasjon, og nedlasting av deres musikk kan du gjøre på http://www.prussianblue.net, samt på Wikipedia: http://en.wikipedia.org søk Prussian Blue.

Og Bjørn; Prussian Blue er ikke en viktig ingrediens i Zyklon B gass, men navnet på det blå avfallstoffet som vil bli liggende igjen etter at Zyklon B har vært brukt.

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når muslimer reagerer på Jyllands-Postens tegninger av profeten Muhammed er det ikke bare på grunn av det sunni-muslimske forbudet mot avbildninger av profeten, men det at tegningenes innhold må ansees å være støtende. Å fremstille en religiøs figur som terrorist vil for troende fremstå som støtende enten man er muslim, kristen, jøde eller buddhist.

Faksimile av Jyllands-Posten

Forbudet mot avbildninger av profeten innenfor deler av islam er tilforlatelig nok. Nemlig det å forhindre avgudsdyrkelse. Fokuset skal være på Muhammeds ord og handlinger, ikke på hans utseende eller person som sådann. Det var en lignende tanke som lå bak protestantismens avskaffelse av helgendyrkingen som preger den katolske kirke.

Innenfor Shia-islam har man en lang tradisjon for for billedlige fremstillinger av profeten Muhammed. Men dette er religiøse fremstillinger i samme tradisjon som de kristne avbildningene av Jesus. Og vil ikke på noen måte kunne sammenlignes med karikaturene av Muhammed. Eksemplet på denne siden er hentet fra en middelalderfremstilling av profeten Muhammed som preker. Den er visstnok fra Iran, men dette er ikke bekreftet.

For meg er ikke debatten rundt Muhammed-tegningene om juss, eller yttringsfrihet, men manglende kulturforståelse og manglende respekt for andre menneskers følelser.

Voldelige angrep på norske interesser i utlandet er ikke et passende svar, og kan på ingen måte forsvares. Jeg lar meg ikke provosere av brenning av norske flagg, det er en fredelig yttring, som etter mitt skjønn bør være beskyttet av yttringsfriheten. Såpass bør vi tåle når vi forventer at muslimene skal tåle fremstillinger av profeten Muhammed som en terrorist.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ytringsfrihets debatten er preget av manglende kunnskaper om menneskerettighetene og deres rammer. Menneskerettighetene er ikke absolutter, og setter selv begrensninger for sitt virkeområde.

Begrensningen bør være foreskrevet ved lov, og være nødvendige i et demokratisk samfunn.

Dette er ikke mitt personlige syn, men er hentet fra den europeiske menneskeretts konvensjon (EMK) som også er inntatt i norsk lov.

Om yttringsfriheten sier EMK Art. 10, 2. ledd blant annet at det er spesifisert 11. punkter hvor det er legitimt å begrense yttringsfriheten.

Disse områdene er :

1. hensynet til den nasjonale sikkerhet,

    

2. hensynet til den territoriale integritet,

    

3. hensynet til den offentlige sikkerhet,

    

4. forebyggelse av uorden,

    

5. forebyggelse av kriminalitet,

    

6. beskyttelse av helse,

    

7. beskyttelse av moral

    

8. vern av andres omdømme,

    

9. vern av andres rettigheter,

    

10. forebyggelse av at fortrolige opplysninger blir røpet, og
11. vern av domstolenes autoritet og upartiskhet.

Dette er altså områder som EMK setter høyere enn en absolutt yttringsfrihet.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så har man endelig gått til det skritt å anmelde Redaktør Selbekk, den muslimske organisasjonen Al-Jinnah Foundation har anmeldt Selbekk til politiet for blant annet brudd på Strl. §142. Og så vidt jeg har forstått, uten at jeg har det bekreftet, Strl. §95 og 135a. Dette har jeg ventet på, og jeg mener helt ærlig at det er til alles beste interesse.

Jeg har en viss form for sympati med Selbekk. Jeg tror ærlig talt han ikke hadde noen som helst idè om hva han var med på å sette i gang ved trykkingen av de mye omtalte Muhammed-karikaturene.

Men jeg respekterer Al-Jinnah Foudations valg om å politianmelde forholdet, selv om jeg mener at Oslo Politikammer burde tatt opp saken til vurdering på eget initiativ.

 Straffelovens § 142 lyder som følger:

§ 142. Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.

       Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.

Straffelovens §142 har vært en sovende paragraf. Den har ikke vært benyttet i Norge på siden saken mot Arnulf Øverland i 1933. Den har tidligere vært foreslått fjernet.

Men §142 ble ikke fjernet, og påtale skal finne sted når almenne hensyn tilsier det. Norske utenriksstasjoner i brann, og angrep på norske soldater på fredsbevarende oppdrag må vel tilsi at almenne hensyn bør føre til påtale i denne saken.

Jeg må bare gjøre klart at jeg ønsker Strl. §142 fjernet, som den historiske anakronisme den er. Etter mitt skjønn har ikke Gud, være seg i kristendom, eller islam, noe spesielt krav på lovbeskyttelse. En allmektig gud bør kunne klare seg selv.

Min kvalifiserte gjetning blir at saken mot Selbekk blir en prestisjesak, det blir reist sak, han vil bli dømt til en symbolsk bot, og paragrafen blir så fjernet.

Jeg tror denne saken blir blasfemiparagrafens død, og at Selbekk blir kjent som mannen som drepte den. Det var vel heller ikke hans intensjon.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I disse skjebnetider er det kanskje på tide å tenke nytt, gi slipp på gamle vaner. La blikket gli ut over den lokale gullfiskbollen. Hva med å slå et slag for felles kulturforståelse, bli kjent med menneskene bak mytene.

Og hvilket medium kan være bedre enn ”The World Wide Web” til dette. Nettet som er som skapt til å knytte menneskeheten nærmere sammen.

Verktøyet ligger her. Foran dere. Klart til bruk.

La dette bli starten på den verdensomspennende organisasjonen Bloggere uten grenser, – without borders, – sans frontiers. Bruk det verktøyet du har foran deg til å bli kjent med mennesker over hele verden, og ikke minst, la dem bli kjent med deg.

Kast dine fordommer over bord for et øyeblikk, og søk sannheten. Det verste som kan skje er at du får dine fordommer bekreftet.

Ikke nøy deg med å tro. Oppsøk det du frykter. Kjenn din fiende.

Gå i dialog med muslimer, kristne, hinduer og buddhister. Det er vanskelig å hate noen man kjenner. Ta en tur inn på engelskspråklige arabiske diskusjonsforum, og start en dialog for å få klarhet i hvordan de oppfatter situasjonen.

Et sted å starte kan være her: http://www.arab.de/arab-chat.html

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nok en gang vil norske forfattere og intellektuelle stå på barrikadene for ytringsfriheten. Det er på alle måter prisverdig. Men i debatten rundt Muhammed-tegningene og opptøyene disse har ført til i muslimske land er den norske ytringsfriheten en avsporing fra det som egentlig er problemet.

Korstog mot Katharene i Frankrike 

Problemet er nemlig ikke den vestlige ytingsfriheten. Problemet vi her står ovenfor er manglende kulturforståelse.

Hvordan kan vi forvente at et folk som lever under et totalitært regime skal vise forståelse for den ytringsfriheten vi setter så høyt. I et land hvor all informasjon som tilflyter folket er godkjent og approbert av regimet vil menigmann naturlig nok tro at det er slik det forholder seg også i land som Norge og Danmark. Selvfølgelig vil man da legge ansvaret for Muhammed-tegningene på det aktuelle lands regime. På lik linje som vi ut fra vårt ståsted i alt for mange tilfeller generaliserer over andre kulturer. Vi ser tusener av muslimer angripe norske og danske utenriksstasjoner, og generaliserer til at alle muslimer har lagt Norge for hat.

Spesielt liberalere, som jeg regner meg selv som, må være forsiktige med å generalisere. Jeg setter individets frihet meget høyt. Så høyt at jeg også vil se på muslimer som individer med egne meninger og ansvarlige for egne handlinger. Ikke som en ensartet gruppe som alle er kollektivt ansvarlige for handlinger utført av et fåtall.

Over en sjettedel av jordens samlede befolkning regnes som muslimer. I følge Caplex finnes det 1,3 milliarder muslimer i verden, et tall som er stigende.  Å mene at alle disse er kollektivt ansvarlige for angrepene på norske og danske utenriksstasjoner er, etter mitt skjønn, feil. Like feil er det å tro at en videre trykking av Muhammed-tegningene er et vern for ytringsfriheten.

Så lenge motparten ikke har noen forståelse for ytringsfriheten, vil det bare gjøre vondt verre. Hvorfor skal muslimer som ikke kjenner ytringsfriheten slik vi gjør, som noe som er verdt å beskytte, ønske seg ytringsfrihet når det eneste eksempel de kjenner er karikaturtegninger som spotter og håner noe som for dem er hellig og ukrenkelig?

Dette er noe som vi bør forstå. Vi ønsker heller ikke en ytringsfrihet i tilfeller hvor ytringene strider mot andre menneskerettigheter vi setter høyt. Vi ønsker oss ikke frihet for ytringer av rasistisk karakter, vi ønsker oss ikke ytringer som krenker minoriteter som homofile, samer eller kvinner. Hvorfor skal vi da godta ytringer som krenker muslimer?

Ønsker vi å spre ytringsfriheten til muslimske land, gjør vi ytringsfriheten en bjørnetjeneste ved å spre hånende tegninger av profeten Muhammed.

Jeg ønsker meg ikke en absolutt ytringsfrihet i Norge som tillater ytringer hvis eneste formål er å spotte og håne andre, enten det er muslimer, kristne, jøder, homofile eller for den saks skyld polske gjestearbeidere.

Men jeg må forstå og tolerere de som ønsker å heve ytringsfriheten til et nivå over alle andre menneskerettigheter. Men jeg vil benytte min ytringsfrihet til å fortelle verden at jeg ikke er enig. En del ytringer er faktisk ikke verdt å beskytte.

Les gjerne også mitt innlegg: Ytringsfriheten, vår nye religion?

Ps! Jeg har etter mitt forrige innlegg mottatt to e-poster med truende innhold fra anonyme kilder. Takk! Ut i fra innholdet vil jeg tro at de kommer fra misforståtte kristne fundamentalister. For å beskytte dere mot dere selv har jeg valgt å slette e-postene, uten å anmelde forholdet. Men for å besvare noen av deres spørsmål vil jeg si at jeg for øyeblikket ikke har noe spesielt ønske om å dø. Skulle jeg som ble sagt havne i helvetet sammen med blant annet alle verdens muslimer vil jeg i det minste slippe å forholde meg til dere. Jeg er heller ikke homofil, så antydningene om mitt forhold til Muhammed er sterkt overdrevet.  Neste gang vil jeg derimot innlevere den ferdigskrevne anmeldelsen jeg har liggende.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden det er blitt så populært med avbildninger av Muhammed har jeg bestemt meg for å gi mitt eget bidrag.

Muhammed og meg

En hvilken som helst avbildning av en historisk person fra 500-tallet er vel like god som en annen. Hvordan Muhammed faktisk så ut vet ingen. Mange er overbevist om at han er en historisk person, som en gang vandret rundt i Midt-Østen. At han også var en stor filosof, og en karismatisk taler synes også klart.

 Både Jesus og Muhammed er historiske personer. Begge hadde sitt virke i Midt-Østen, og begge ble oppfattet av sin samtid å komme med et budskap fra Gud. Jesus har en plass i Islam, som profet, og den gud som tilbes, Allah, er samme gud som de kristnes Gud og jødenes Jahve. Tanken på dette er provoserende for de fleste uansett religion. Koranen omtaler jødene som muslimenes brødre, og disse skal i henhold til teksten omfavnes. Man må kanskje lete andre steder enn i teksten for å finne svaret på de religiøse motsetningene.

Sekulære muslimer jeg har snakket med tar avstand fra karikaturtegningene av Muhammed, ikke på bakgrunn av det sunnimuslimske forbudet mot avbildninger av profeten Muhammed, men fordi noen av tegningene må oppfattes som rasistiske, blasfemiske og respektløse.

Jeg må si meg enig. Så lenge jeg lar meg provosere av for eksempel Ku Klux Klan bruk av brennende kors, eller for den slags skyld Pavens såkalte ufeilbarlighet. Jeg må da også ha forståelse for at mennesker føler seg tråkket på når man ser noe man oppfatter som hellig, godt og ukrenkelig, fremstilt som en ondskapsfull og menneskefiendtlig terrorist. Religion dreper ikke, mennesker dreper. Det er alltid mennesker som står bak såkalte religiøst motiverte voldshandlinger, enten det er i Midtøsten eller Nord-Irland. Religionen blir brukt som et skjold. Noe man kan rettferdiggjøre og gjemme sine handlinger bak. Ytringsfrihet argumentasjonen som har blitt i denne debatten fremstår for meg som noe av det samme. Et skjold for avlede oppmerksomheten fra de bakenforliggende motiver.

Å vise respekt for andre menneskers tro, er ikke et knefall for islamske fundamentalister. Det er vanlig folkeskikk. Frihet på bekostning av andre er egoisme. I blant annet økonomisk teori opererer man med noe som kalles Pareto-optimalitet. Kort sagt det punktet der ingen kan få det bedre, uten at noen andre får det verre. Pareto-optimalitet er kanskje noe man skulle etterstrebe i større utstrekning også utenfor økonomisk teori.

Ytringsfriheten har aldri vært noen absolutt. Både menneskerettighetene og norsk lov drar opp grenser for den. Straffelovens § 142, den såkalte blasfemiparagrafen, er et eksempel som gjerne har blitt trukket frem i den senere tids debatt. Paragrafen lyder som følger: ” Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller nogen lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker her til, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder. Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.”

Det er altså i henhold til Strl. § 142 en straffbar handling å vise ringeakt for en religion som er lovlig å utøve i riket. Sammenholdt med Grunnlovens § 2 som fastslår at Norges ”Indvaanere” har fri ”Religionsøvelse”, må man treffe den opplagte konklusjon om at dette også må gjelde islam. En krenkelse av islam er derfor en straffbar handling i Norge, men etter en sovende paragraf, som så vidt meg bekjent, aldri har vært benyttet til å beskytte annet enn våre kristne verdier mot angrep. Hvorvidt man skal gjenopplive, eller avskaffe Strl. § 142 burde være en vel så interessant diskusjon i lys av den siste tids hendelser. Så lenge paragrafen er sovende, og man ikke har noen rettspraksis å forholde seg til, med relevans for vår tid, mener jeg den er både unødvendig og at den bør fjernes. Grunnlovens § 2 beskytter altså vår rett til fri religionsutøvelse, men man skal ikke mer enn noen generasjoner tilbake før man hadde grunnlovsfestet i Norge at ”jøder og jesuitter” ikke hadde adgang til riket. Vi har våre svin på skogen vi og.

For meg går ytringsfrihet hånd i hånd med religionsfrihet. Jeg ønsker meg frihet til å sparke, så vel mot islam, som mot kristendom eller jødedom, der hvor deres praksis strider mot verdier jeg setter høyt. Ekstremisters forsøk på å kneble ytringsfriheten ved hjelp av vold og trusler er like forkastelig som ekstremisters bruk av ytringsfriheten som et skjold for fremføre ytringer av en rasistisk karakter. Norsk lov setter allerede grenser for ytringsfriheten, dette gjør også Redaktørforeningens "vær varsom"-plakat.

Også Strl. § 135a setter klare grenser for ytringsfriheten, noe de flest vil si er riktig, da paragrafen beskytter andre verdier vi setter høyt, og som også er viktige i et demokrati. Paragrafens tekst lyder som følger:

”Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

       Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

”

Lovens hensikt er å beskytte religiøse og etniske minoriteter mot overgrep. Også homofile er gitt beskyttelse etter denne paragrafen. Det kan jo være interessant å bemerke at andre seksuelle minoriteter ikke er gitt samme beskyttelse i lovteksten, ser man kun på lovteksten kan man få det inntrykk at det er i orden å diskriminere mot heterofile. Men det er en annen debatt. Lovtekstens utforming gir også den etniske og religiøse majoriteten beskyttelse mot overgrep fra minoriteter.

Også andre paragrafer i Straffeloven kan sies å ha en begrensende effekt for ytringsfriheten, blant annet paragrafene 95, 135 og 144 for å nevne noen. Dette for å beskytte verdier vi setter høyt. Og noen av disse verdiene ser vi på som selvsagte, for eksempel advokatens, prestens og psykologens taushetsplikt og forbudet mot rasistiske utsagn.

Så vi har en lang tradisjon for å begrense ytringsfriheten på områder vi finner å sette høyt, og mot ytringer som vil stride mot andre menneskerettigheter. Så ytringsfriheten har alltid hatt sine grenser. Før man ytrer seg bør man ta Kardemommeloven til etterretning : " Ikke plage andre, være grei og snill. Og ellers kan man gjøre som man vil. (Fritt etter hukommelsen.)

Frihet fra enkelte ytringer er også ytringsfrihet. Frihet uten ansvar, er en annens undertrykkelse.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende